Det er ingen spøk! Jeg har levd med det så lenge jeg kan huske! Det er en av de mange grunnene til at jeg ikke prater med "fremmede" mennsker.. Dere som har lest bloggen min siden starten,(om det er noen igjen av dere.) vet at jeg har en diagnose kaldt selektiv mutisme... Det er en diagnose som går ut på at jeg ikke prater med fremmede mennsker! Høres kansje rart ut for deg, men sånn er det. Har skrevet mere om denne diagnosen før, på kategori "selektiv mtusme." Vil du vite mere se der, evnt søk opp det selv!

Den største grunnen til at man får sm er at man har ANGST! Du er sjenert, og når noe skjer så utvikles dette til og bli en angst.. Mange har angst, og det er generelt helt normalt, men noen har litt mere en andre, og da kan det fort skje at man utvikler sm.. Får som regel dette i alderen 2-3år.

Barn/unge, med dette må du aldri finne på og true til og prate.. Da kan du risikere at dette blir være, og at det tar mye lenger tid før de tørr og si noe til deg! Vær deg selv først og fremmst, og ikke vær redd for og prate til en med dette.. Forstår det kansje er litt ekkelt i starten, at man prater med en som ikke svarer tilbake.. Men jenta/gutten ønsker virkeligt og snakke.. Klarer det rett og slett ikke, pga den utrolig teite angsten som ødeleger, dessverre!

Masse av dette, har fått meg nesten til og gi opp alt, siden jeg ikke får til og begynne og prate med "fremmede" mennsker.. Men igjen, så har jeg tenkt at jeg har det egentlig veldig bra, og har venner jeg prater med.. Uten de vet jeg ikke hva jeg hadde gjort, herregud! Jeg kan takke de for veldig mye, og at jeg takler hverdagen! Uten dere, hadde ikke jeg klart og vært den jeg er.. Den gale, crazy og som til tider alltid skal finne på noe tull! Åh, tusen takk.. Ingen nevnt, ingen glemt! Ikke minst familien min, som bestandig er der.. Glad i dere, alle!

-Karoline.

Har egentlig aldri skrevet kjempe masse om hvem jeg er! Tenkte nå og gjøre det.. Så det blir noe sakeligt her. Ikke bare sånn om hvem sang  jeg liker, osv....

Jeg har selektiv mutisme, går ut på at jeg ikke tørr og prate med hvem som helst.. Pga det har jeg opplevd livet på både godt og vond, og fått mange erfaringer som jeg tar med videre i livet.. Glad jeg har opplevdd noe vondt, for da vet jeg og sette mere pris på det gode!

Hadde utrolig dårlig selvtilit pga dette. Heldig vis har jeg klart og vokse det litt av meg, og fått mye mere selvtilit en det jeg hadde for  2 til 3 år siden.. Uff, litt trist og tenke på egentlig..MEN jeg har dager jeg føler meg som en dritt fordet om da, bare jeg tør og være mere meg selv blandt venner og tør og vise mere av det jeg står for og alt sånt..

Merket jeg vokste veldig når jeg startet på vgs.. Fordet jeg gikk en helt annen rettning en alle andre jeg kjente.. Gikk resturant og matfag, som ingen av mine "x"-venner ville gå.. Følte meg ganske ensom der, siden jeg generelt ikke ble så veldig godt tatt imot.. De sto ikke med åpne armer, for og si det på den måten.. Fikk aldri noen venner iløpet av min tid på vgs.. Heler ikke alle lærerene likte meg, så jeg ble seriøst mobbet av læreren min..  Det stoppet ikke meg, Men jeg sluttet på skolen, og fikk lov og jobbe på mathuset i skien, og som jeg fremdeles er.. Værtfall koselige folk der!

-Karoline.

Photo (c) Weheartit.com

-Karoline

Da har du NÅ sjangsen til og stille meg alle spørsmål du lurer på.. Skal svare iløpet av neste uke.. Om jeg har fått noen spørsmål da! Svarer på ALT! (Som regel.)

         //Weheartit.com//

                                        

Bare spør i vei..

HUSK! Ingen spørsmål er for dumme! :)

-Karoline.

Fikk for en liten stund siden ett spørsmål om Selektiv Mutisme.. Tenkte og svare på det nå...

Laila Spør:

Det er en ting jeg har lurt litt på. Når man har SM, er det selve stemmen det gjelder, eller kan man bruke tegn og kommunisere på den måten? Nikke - riste på hodet - peke og så videre?

Hvis jeg traff deg og spurte om hva klokka var, ville du kunne sagt det, eller pekt på klokka di? Jeg er bare nysgjerrig, for jeg vet veldig lite om SM.

 Svar:

Jeg har stemme.. Om du ikke trode jeg hadde det.. Prater med nære i familien, og noen få venner.. Når noen spør meg om noe, sånn ute i byn, så nikker jeg og rister på hode. Tør ikke det andre så mye.. Men kjenner jeg personen veldig godt, kan jeg peke, og vise osv.. Men ikke randome folk jeg møter på gata! Vis du hadde treft meg, og du hadde spurt om kl, hadde jeg nok vist deg kl på mobilen min..! For sånt tør jeg.. Bare ikke prate! Er litt "skummelt" det.. Men jeg vil veldig gjærne prate.. Bare får det liksom ikke helt til.. er låst inne i min egen kropp... :c

Håper du ble litt klokere! :)

//Weheartit.com/

God natt!..

-Karoline.

Jeg lider av diagnosen selektiv mutisme.. har blogget om det før! Men velger nå og gjøre det igjen!

Vet ikke sånn ca hvor lenge jeg har hatt dette.. Men er sånn ca fra 4-5års alderen. Hvordan jeg ble utsatt for denne diagnosen, vet jeg egentlig ikke noe om.. Men vet jeg grein noe sykt i barnehagen jeg skulle starte i. Var livredd mamma skulle dra og ikke komme tilbake.. Husker noe av det enda, og det var utrolig skummelt.. Ettervæt slutta jeg der. Begynnte da i enn 5års kubb.. Der gikk det greit og være, og jeg møtte en gutt, som jeg faktisk begynnte og prate litt med..

Det høres rart ut.. Men vi velger egentlig hvem vi skal snakke med, eller ikke.. Men dette er ikke frivilgt! De fleste med sm har lyst og prate med alle.. Men tør det bare ikke!

Ser du bort i fra diagnosen, er jeg faktisk en helt vanelig ungdom, som liker og gjøre akkurat det samme som du driver med! Vi er bare litt forskjellige.. Jeg prater ikke! Men det gjør du!..

Fra Wikipedia.

Selektiv mutisme er ensosial angstlidelse hvor vedkommende hartaleevne og snakker som alle andre, men ikke klarer å prate i visse situasjoner. De som lider av selektiv mutisme har ofte problemer med å omgå andre sosialt og snakke om følelser. Hvis man ikke får behandling er det vanlig at det senker personens selvtillit og selvbilde, og kan utvikle depresjoner og ensomhet. Den manglende evnen til å kommunisere skaper ofte frustrasjon og hjelpesløshet.

Mutisme begynner vanligvis når barnet erfarer et miljøskifte med negative endringer, som for eksempel skolestart.

Anslagene over hvor mange skolebarn som blir rammet, svinger sterkt. Mest trolig dreier det seg mellom 0,2 og 0,7 prosent.

Lurer du på noe, ang Selektiv Mutisme! Bare og spøre! Som sakt.. Ingen spørsmål er fordumme! ;)

God Påske!

-Karoline.

EB Spør:

Gjesteinnlegg, fra Mamma! (Hun ville skrive noe om Sm. Her er det!)

tror man virkelig på det? at noen faktisk velger å ikke snakke...... man velger ikke frivillig et liv i isolasjon og taushet hvis man kan unngå det, de aller fleste mennesker er sosiale vesener som liker å omgås venner og gjøre ting de har lyst å gjøre, utforske verden for å si det på en litt enkelt måte.

Det å ikke snakke er et handicap som er så stort at nesten ingen kan forstå det, begrunner dette med at det er jo ingen som ser at det feiler deg noe i utgangspunktet, du ser jo ikke på en person at han/hun ikke snakker, det er også veldig liten forståelse generelt om at dette er et problem. Sjenert? er det ett problem da?? nei ikke nødvendigvis for de aller fleste klarer seg ganske fint med å være sjenerte, man ordner opp for seg selv når man må, man opsøker da som regel ikke store forlkemengder ol. og sier "her er jeg", men man klarer seg, og sjenerte barn er heller ikke noe som er uvanlig, de aller fleste "blir varme i trøya" etter en stund, det å ha SELEKTIV MUTISME handler om så mye mye mer enn å være sjenert og ikke snakke, man kan kanskje forklare dette på en litt annen måte, en som har Selektiv Mutisme Klarer rett og slett ikke å snakke pga. en så sterk og invalidiserene angst som gjør personen hjelpeløs, man blir mer og mer hjelpeløs etter hvert som man blir eldre, når man er liten er det bare søtt at mamma eller pappa må snakke for deg "hun vokser det nok av seg snart" er kommentarer man har hørt gang på gang, har selv har sluttet å kommentere og bare jattet med og sagt at "ja sikkert", har ved så mange anledninger forsøkt å forklare at Selektiv Mutisme ikke handler om å ikke ville eller å velge bort det å snakke, men man blir liksom ikke trodd på at det faktisk går an å være så angsthemmet at man ikke klarer. Når man vokser opp og blir eldre, ja ungdom er det ikke så søtt lenger å fortsatt ikke klare å snakke, eller man kan ikke kommunisere, tenk deg bare hvor sårbar du er når du ikke kan be noen om hjelp, du kan ikke svare, du klarer ikke engang å gå i en butikk/kjøpesenter på egenhånd i frykt for at noen skal snakke til deg og du ikke klarer å svare tilbake.

En persom med Selektiv Mutisme kan ofte bli ensom og isolert, de klarer ikke selv å skaffe seg nye venner og bekjente, de er på en måte fanget i sin egen kropp, eller fanget i Tausheten.......

Man blir tatt på alvor i for eksempel skolesammenheng når man har det motsatte problemet, nemlig det man kaller for Utagerende adferd for da er det til sjenanse for resten av elever og lærere i en klasse, men et taust barn som er såkalt innagerende er da ikke noe uromoment, og kan lett overses, og det skjer hver eneste dag........, et taust barn lager ikke bråk og blir derfor ikke sett eller hørt...... Hvem er der for disse barna??

og hvem tar ansvar for at disse barna får den hjelpen de skal ha, de klarer ikke selv å si ifra når de trenger hjelp eller ikke forstår en oppgave, de klarer heller ikke å få frem når de faktisk kan det som blir snakket om på skolen, de får rett og slett ikke vist at de også kan, og hva gjør ikke det med et menneske at noen for det første ikke tror at du kan noe og at du overhodet ikke har mulighet til å motbevise det pga. at du ikke klarer å kommunisere, jo du blir deprimert og lei deg, men selv ikke det klarer de å vise, tror ikke noen frivillig vil utsette seg selv for dette?

Angst..... for hva da......?det er jo ikke noe farlig i å snakke.......er det ikke bare å snakke da?, nei faktisk ikke: "hjertet mitt sier at jeg skal snakke mamma men jeg klarer ikke å få det ut" Karoline var ca. 6 år når hun sa dette, og fortsatt er hun fanget i denne forferdelige angsten som gjør at ordene hennes ikke kommer ut, det er stor forskjell på ei lita jente på 6 år og en undom på 18, man skulle tro at når man har blitt så gammel er det bare å begynne å snakke, rett og slett bestemme seg, samfunnet forventer ikke så mye av en sjenert 6 år gammel jente, men det gjør man når hun har blitt18 år, man blir mer og mer handicappet etter hvert som man vokser til og samfunnet forventer mer og mer av en.... og hva skjer med selvbildet ditt da? når du ikke klarer å gjøre det samfunnet forventer at du skal klare....... Ingen velger et liv i taushet av fri vilje

Har du spørsmål? Spør, om alt!

-Karoline.