Det er ingen spøk! Jeg har levd med det så lenge jeg kan huske! Det er en av de mange grunnene til at jeg ikke prater med "fremmede" mennsker.. Dere som har lest bloggen min siden starten,(om det er noen igjen av dere.) vet at jeg har en diagnose kaldt selektiv mutisme... Det er en diagnose som går ut på at jeg ikke prater med fremmede mennsker! Høres kansje rart ut for deg, men sånn er det. Har skrevet mere om denne diagnosen før, på kategori "selektiv mtusme." Vil du vite mere se der, evnt søk opp det selv!

Den største grunnen til at man får sm er at man har ANGST! Du er sjenert, og når noe skjer så utvikles dette til og bli en angst.. Mange har angst, og det er generelt helt normalt, men noen har litt mere en andre, og da kan det fort skje at man utvikler sm.. Får som regel dette i alderen 2-3år.

Barn/unge, med dette må du aldri finne på og true til og prate.. Da kan du risikere at dette blir være, og at det tar mye lenger tid før de tørr og si noe til deg! Vær deg selv først og fremmst, og ikke vær redd for og prate til en med dette.. Forstår det kansje er litt ekkelt i starten, at man prater med en som ikke svarer tilbake.. Men jenta/gutten ønsker virkeligt og snakke.. Klarer det rett og slett ikke, pga den utrolig teite angsten som ødeleger, dessverre!

Masse av dette, har fått meg nesten til og gi opp alt, siden jeg ikke får til og begynne og prate med "fremmede" mennsker.. Men igjen, så har jeg tenkt at jeg har det egentlig veldig bra, og har venner jeg prater med.. Uten de vet jeg ikke hva jeg hadde gjort, herregud! Jeg kan takke de for veldig mye, og at jeg takler hverdagen! Uten dere, hadde ikke jeg klart og vært den jeg er.. Den gale, crazy og som til tider alltid skal finne på noe tull! Åh, tusen takk.. Ingen nevnt, ingen glemt! Ikke minst familien min, som bestandig er der.. Glad i dere, alle!

-Karoline.