Ja, for noen dager siden, skrev jeg ett innlegg om hva dere tenkte, osv. Ang sykdommen min. Og jeg fikk inn mange bra poeng!

Ble veldig glad, at dere var utrolig ærlige, og turte og skrive ting rett ut. For da blir jeg mere glad, en lei meg!

Dette, var det en anonym, som skrev:

Tenker egentlig at det ikke går ann og ikke tørre og snakke med andre mennesker, er det ikke bare og åpne munnen og snakke?

Tenker også at dette er en sykdom man lett kan bli kvitt dersom man vil det nok. Hvorfor ikke gå til en psykolog og la han hjelpe deg ut av denne lidelsen?

Personelig tror jeg bare at du er unormalt sjenert og at du har store komplekser for deg selv, og at du kanskje ikke snakker fordi du ikke vil trekke oppmerksomhet mot deg selv, pga komplekser.

Og ja, hvis dette er tilfellet så syns jeg faktisk utrolig synd på deg.

Svar: Kjønner, at du tenker at det ikke går ann og ikke prate. Ja, hvorfor kan jeg ikke bare gjøre det. Gå bort til en, prate til personen!? Hva kan egentlig være så utroligt skummelt?
Jeg, har egentlig ikke noe god forklaring på det. Men det jeg vet, er at jeg er full av angst. Jeg går med det hele tiden, når jeg er ute blandt folk. Værtfall vis jeg kommer vek fra de jeg er med. Da er det nesten sånn, at jeg har lyst og lege meg ned og grine. Men det tør jeg værtfall ikke. Siden da får jeg værtfall mye oppmærksomhet, med folk som stopper og spør hvordan det går!!
Bare ett eksempel alltså. ;)

Sikker, veldig sant det du sier. at jeg bare er utrolig unormalt sjenert. Jeg, er også utrolig sjenert. Men det blir mere med, slektiv mutisme.
Jeg har satt meg mange mål, om og begynne og snakke. Men aldri klart det. Vil det kjempe mye. Folk får tru hva de vil. Men jeg vil så mye, begynne og prate med alle. Men tør bare ikke! Værtfall ikke enda!!

Den andre, skrev dette:

Jeg har også den samme diagnosen som deg (selektiv mutisme), og skjønner godt hvorfor ikke alle får til å prate i enkelte situasjoner.

Jeg tror litt av grunnen til at jeg ikke klarer å prate er fordi alle vet jeg er stille. Jeg hadde det alltid sånn når jeg begynte på en ny skole (overgangen fra barneskolen til u.skolen og overgangen fra u.skolen til vgs) at jeg sa til meg selv at jeg skulle snakke på skolen. Det skjedde ikke, jeg snakket ikke fordi jeg havnet i klasse med noen jeg hadde gått med før, og fordi jeg kjente altfor mange fra før av på skolen.

Jeg tror også en av grunnen til at jeg ikke snakker er fordi det ikke er så lett å snakke når alle vet at man er stille/ikke snakker så mye fra før av. Alle kjenner liksom deg, og det gjør det bare enda mer vanskeligere å prate. Og at man er usikker på seg selv, redd for å si noe dumt, redd for å dumme seg ut, osv.:)

Svar:
Sant, som du sier. Det er utrolig eklere på en måte, når alle de som du kjenner, vet at du ikke prater, og heler ikke forventer noe svar tilbake liksom.. Ja, jeg satt meg ett mål, når jeg skulle begynne på u.skolen. Skulle begynne og prate med flere folk. Men det skjedde ikke. Starta på Vgs, og det gikk ikke da heler. Til og med, havna jeg på en skole jeg ikke kjente noen, og klarte det allikevel ikke! Jeg ble egentlig veldig trist, men klarte og se positivt på det, selv om jeg egentlig ikke trivdes i det hele tatt, på vgs...
Men bare så det er sakt, jeg prater med noen av minne nærmeste venner, og endel i familien min.
Er litt av en skravlebøtte, når man først får meg til og prate, er det nesten ikke til og få stoppet igjen. Haha!!
Vis jeg dritter meg ut på jobben, med og gjøre noe feil, eller miste noe i gulvet, blir jeg dritt flau, og har mest lyst og bare stikke fra alt, som har skjedd. Men kan liksom ikke det. Må rette opp i feilen, og  lage det på nytt, Eller plokke opp sølett fra gulvet, det jeg har sølet utover! Men sånn, skjer med folk som prater med alle også. Men etter, at de folka jeg jobber med, respekterer meg for den jeg er. Er jeg ikke like flau over feila, jeg gjør der lenger. For alle kan dritte seg ut, til tider! For ingen mennsker er perfekte, uansett hvor mye man ønsker det!

ja, det var dette for nå om sm. Men kommer nok flere innlegg veldig snart, for deg som vil lese om det! :)
Eller syns dere det bare er teit, at jeg deler min historie om den sykdomen?
Vil dere heler leste om noe annet, bare mine gode sider?

Noen spørsmål, ang dette? Bare og stille, så svarer jeg så fort som muligt! ;)

-Karoline.